Jeg er i 40-årene, tobarnsmor og gift.

I 1996 var jeg ferdig utdannet ergoterapeut. Etter å ha jobbet på flere ulike plasser oppdaget jeg at det som virkelig oppleves meningsfullt for meg er å jobbe med mennesker i dyp krise, som f.eks opplever sorg eller er døende.

Jeg oppdaget at når mennesker er i krise, av ulike årsaker, har mange av dem en kontakt med seg selv som er dyp og levende. Spesielt synlig ble dette når jeg jobbet på Lovisenberg Hospice for kreftsyke og døende. I møte med disse menneskene følte jeg behov for et redskap til å møte og forstå deres følelsesliv, og dessuten hadde jeg spørsmålet; hvordan kan jeg i mitt liv være like nær meg selv som det døende mennesket kan være?

Samtidig som jeg hadde denne jobben opplevde jeg en stor omveltning og krise i livet mitt, da jeg fødte mitt første barn som viste seg å være psykisk utviklingshemmet. Det viste seg at jeg manglet fundament til å håndtere krisen. Jeg ble svært deprimert og samtidig dypt fortvilet over egen reaksjon. Til slutt erkjente jeg at det var nødvendig å søke hjelp.

Etter 10 år som ergoterapeut startet jeg på kunstterapeututdannelsen. Den største erfaringen var den enorme empatien jeg og mine medelever ble møtt med av lærere på utdanningen. Våre stengte dører ble gradvis åpnet gjennom medfølelse, forståelse og aksept. Utdanningen har hatt et langsomt forløp fra jeg startet i 2004. Fra 2011 til 2013 tok jeg videreutdanning i kunstterapi. Fra 2013 til 2016 deltok jeg som støttelærer ved videreutdanningen i Kunstterapi. I 2018 ble jeg diplomert kunstterapeut etter å ha levert og fått godkjent diplomoppgaven "Medusa og jeg! En kunstterapeutisk fordypning i myten om Medusa, sett i forhold til traumeteori, Jungiansk forståelse, egen biografi og individuasjonsprosess". Arbeidet med oppgaven økte interessen for traumeopplevelser og -reaksjoner, og jeg begynte i mars 2018 på Traumeutdanning ved Institutt for systemoppstillinger. 

Gjennom min egen prosess i kunstterapien forsto jeg at man på en måte dør fra det man identifiserer seg med for å komme nærmere seg selv. Så metoden gir mulighet til å komme nærmere seg selv uten å fysisk måtte dø. Denne typen død skjer sakte, og det som er aktivt i denne prosessen er en bevisst, lyttende oppmerksomhet som vender seg innover mer enn utover. Den aktive kreative delen av en selv, som gjennom drømmer, bilder og samtaler, kan uttrykke følelser og opplevelser i form av farger og symboler, og blir på den måten bevisst de indre opplevelsene.

Jeg ønsker at redskapet som kunstterapi er skal komme andre mennesker til gode. Jeg ønsker at flere kan leve et liv i nær kontakt med seg selv og det fantastiske indre universet som vi mennesker ibor. Jeg ønsker å formidle kunstterapiens skatter til andre. Dette er for meg veien til større personlig frihet og glede.